Tinden har det største areal av gårdene på Tindsøya. Fjell utgjør halvparten av arealet innafor gårdsgrensene, og det som finnes av dyrkbar jord ligger flekkvis spredt fra foten av Tindstinden og sørover til Gravareidet. Jorda gav svært lite utbytte. Fiske og sjøfart har derfor vært den viktigste hjørnesteinen for bosetninga opp gjennom mange århundre. I tillegg har jektefart med tørrfisk til Bergen vært en viktig faktor. Det er dokumentert jegtedrift i det 16. og 18. århundre. De som bodde på Tinden og øyene Finnholmen og Halsøya, eide ikke grunnen. Den var bygsla stort sett fra utenbygds eiere. Hadsel Kantoni var i tidlig tid en av de største eierne. Men selv om gården til tider hadde mange innbyggere med bygsel, ble den aldri delt. Den gode beskytta havna var en viktig faktor for jektfarten, Likedan var nærheten til fiskefeltene rett utafor Tidsøya en av grunnene til at folk som bodde lengre innafor begynte å «ro i Tinden». Tiden ble derfor et viktig rorvær.
Den første bosettinga - Yngre steinalder? 4000–1700 f.Kr.
Den viktigste kilden til kunnskap om Tindens fortid eldre enn det den stående bebyggelsen og det skrevne kilder vitner om (1600-tallet), er boplasshaugen (gårdshaugen) som hovedhuset står midt i (skisse ovenfor). Vi har lite kilder før 1610. Den første konkrete dokumentasjon av Tinden er en omtale i Leidangslista fra 1567 (se nedenfor). Fra 1610 begynner det å komme en serie regnskaper, og der nevnes samme året jekteskipper Arne bosatt i Tinden. Året etter overtok Peder Ravn som skipper, det vil si eier av jekta. I 1632 var han fattig og uten jekt, og døde kanskje da. Hans Pettersen blei kort etter ny jekteeier i Tinden, han døde omkring 1649.
Stedet var eid av Hadsel Kantoni og utenbygds eiere som bygsla bort virksomheten frem til 1835. Da kom stedet på private hender. Deretter fulgte privat eierskap med ulike eiere i 169 år.
I 1835 bygsla Ole Olsen og Jakumina Steffensen hele gården, og kjøpe den åtte år seinere. (bilde) De gjorde Tinden om til et sentralt fiskevær, handelssted og jekteleie. Nytt våningshus ble bygd, mens det gamle våningshuset, blei tatt i bruk som butikk. Det blei også bygd rorbuer på Tiden, Finnholmen og Halsøya, der fiskerne kunne bo under vinterfisket, og i tillegg brygge for mottak av fisk ved sjøen. Tinden fikk nu ei stor oppgangstid. Dette skyldtes ikke minst at de som bygsla jord for hus eller hjell, måtte skrive under på at alle varene deres måtte sendes med Tinds-jekta «Tora Jørgine». Sjølv om velstanden i Tinden nu var stor, slapp heller ikke Ole og Jakumina unna ulykker. Barna deres døde etter tur, og under en stor storm i 1882 kvelva jekta «Josefine» inne på Tindsbogen og bryggene ved sjøen blei også tatt av stormen.
Edvard Pedersen og Josefina Pettersdatter overtok Tinden i 1883. (bilde) Det første de nye eierne måtte gjøre var å reparere skadene etter stormen i 1882. Ei ny og mer solid brygge blei bygd, med butikk under samme tak. Gammel-butikken blei revet og Tinden fikk den fasaden mot sjøen stedet fortsatt har. Tinden blei nu liggende litt i skyggen av Sundrøya de nærmeste årene, men da kysten fikk ei ny nedgangstid ved århundreskiftet, fikk Sunderøya størst problem. Tinden hadde flere tilreisende fiskere, og Edvard klarte seg til i 1915, da han gikk konkurs og Josefine overtok som eier.
I 1921 kjøpte Johan Jensen og Nilsine Torkildsen Tinden. (bilde) De kom fra Skjolde i Børnskinn, men Johan dreiv i sin ungdom forretning på Stø. Jensen utvidet kaianlegget og skaffet bunkersolje til fiskeflåten som rodde for Tinden. Tinden hadde nu mange bein å stå på. Foruten handel og fiskemottak, fantes det nu både posthus og telefonstasjon. Dessuten anløp dampskipene Tinden på runden rundt yttersida, og redningsskøytene lå der i fiskerisesongen. Jensen drev godt med stor fortjeneste. Da han fylte 70 år solgte han Tinden til sin handelsbetjent Skjalg Halmøy.
Skjalg Halmøy og Helene Anette Hagen kom begge til Tinden som tilsatte, Skjalg som betjent og Helene på telefonstasjonen. De giftet seg i 1943, og overtok Tinden da Jensen pensjonerte seg i 1946. Skjalg drev Tinden på tradisjonelt vis med tilvirking av saltfisk og tørrfisk frem til 1980. Økonomien i virksomheten var god og Halmøy var gjennom 1970-tallet en av de største skatteyterne i Øksnes. Etter 1980 hadde virksomheten mer og mer preg av virksomhet for turister og besøkende.